Kom du endelig til meg. Jeg har hatt lyst på deg lenge. Jeg kjente hvordan du spilte på mine strenger allerede fra første kontakt. Du hadde noe ved deg, noe som vekte meg, gledet meg og tente meg.
Du er så fin. Skikkelig fin. Ikke som andre. Det er noe ved deg, og med deg. I deg. Og rundt deg.
Jeg føler meg hjemme i din sfære. Jeg kjenner meg trygg. Rolig. Det er som jeg endelig kan leve. Som om jeg har gått rundt hele livet uten riktig batteri, og alltid vært litt utilpass. Søkt den spenningen jeg trengte, men ikke fått kjøpt den i noen butikk. Jeg trengte et spesialbatteri. En strømforsyning som ga meg tenning til å stråle i akkurat den watten jeg ble skap til å stråle. Sterkt, lekende og varmt.
Du ga deg hen til meg, og hjertet mitt sto i brann av glede og opphisselse, da jeg hørte deg si, nærmest hviske: «Ja. Jeg vil være hos deg. Jeg vil være nær deg. Jeg vil ta på deg. Ja, jeg vil ha deg.»
Og vi elsket sammen. Vi ble ett. Med din mykhet og varme, din kraft og din kjærlighet, la du dine vinger om meg og lot våre kropper komme sammen. De danset en dans de er skapt for å danse. De trengte ingen opplæring eller instruksjoner. Våre sjeler førte vei. Vi har allerede elsket i hjertet i flere dager, og da det endelig skjedde, vår det en flere ukers opphisselse som eksploderte i en himmelsk orgasme.
Jeg er glad. Fornøyd. Lykkelig. Tilfreds. Takknemlig. Beæret. Ydmyk. Rolig. Skjønn. Jeg er skjønn i dag, jeg stråler av fullkommenhet, om kapp med sola. Og jeg vet, dypt inni meg, at dette er det beste jeg noen gang har opplevd. Takk er et fattig ord, men jeg har ikke andre. Takk. Jeg elsker alt ved deg.